Tilsynelatende er Arendal for tiden i vinterdvale, men bak hvitmalte sørlands-fasader foregår det mer enn du aner, og det er definitivt ikke så stille som mange vil tro. Selv i vintermånedene vil du høre hamring fra en av de mange storstilte prosjektene som er under utbygging, høylydte diskusjoner om Arendals fremtid, og arendalitter som på ikke-sørlandsk vis skryter av egen by og ikke lenger har mindreverdighetskomplekser overfor storebror i vest.
For 30 år siden, var vi først og fremst kjent for «rifla påmmfri», rasisme og volden i Pollen, og i mange år ble Arendal, av enkelte onde tunger, kalt «Planenes by». Stadig kom det nye ideer og utviklingsplaner, men lite skjedde. Det mest typiske var kanskje at store deler av sentrumsområdet var en eneste stor bussholdeplass, mens nabotomten var parkeringsplass. Etterkrigstidens rivningsiver fikk kanskje den neste generasjons politikere til å nøle. Det berømte Arendalskrakket i 1886 har nok også preget oss. Historiker Johs. G. Torstveit har argumentert for at det tok over 80 år før de økonomiske skadevirkningene var fullt ut overvunnet. Krakket førte til en rekke konkurser, og arbeidsløsheten steg dramatisk i omegnskommunene. Mange valgte å emigrere til USA, og befolkningen stagnerte. Hendelsen regnes som slutten på Arendals storhetstid, og byen mistet sin posisjon som Norges fremste sjøfartsby.
Det lite flatterende økenavnet «Planenes by» gikk ut av bruk utover på 2000-tallet. Man fikk bygget et stort bibliotek ved Torvet, Rutebilstasjonen ble revet, og opp kom et kultur- og rådhus. Den store parkeringsplassen på Sanden ble på sin side byttet ut med Amfi Arena, nå Alti Arendal. Prosjekter som Kunnskapshavnen og Fløybyen, initiert av kommunen selv, er under utvikling. Og den berømte glassheisen, da. En dyr affære, men vanvittig kul! Likevel har ikke veksten kommet slik vi hadde håpet. De siste årene har innbyggertallet stått på stedet hvil, og regionen har fremdeles store levekårsutfordringer. Vi tapte kampen om universitetscampus til Grimstad, og det er vår lillesøster i vest som har opplevd veksten. Det eneste høyere utdannelsestilbudet vi nå har, er en privat flyskole.
Etableringen av batterifabrikken blir en «game changer» for byen, og vi opplever nå en optimisme uten like. Morrow valgte Arendal fordi kommunen kunne tilby de nødvendige fasilitetene, men også byens skoler, kulturliv, og et levende bysentrum med kafeer, restauranter og forretninger. Suksesskriteriet er fremoverlente politikere som ønsker dialog og som trekker i samme retning. Kommuneadministrasjonen vil det samme. Både næringsliv, handelsstand og frivillige organisasjoner inviteres inn i konstruktive samspill, og nå går vi svært spennende tider i møte. Selv om vi ikke lenger er «Planenes by», er det ikke mangel på storslåtte og visjonære planer. Det kommer vi til å trenge. Fra den nord-svenske batteribyen Skällefteå er oppfordringen klar: Dere kan ikke tenke stort nok! Det snakkes om at den nye batterifabrikken vil kunne generere opp mot 10.000 nye arbeidsplasser og kanskje 20.000 nye innbyggere i løpet av få år. Det vil legge press på oss politikere, på natur og eksisterende boområder. Utdannelsesinstitusjonene må også rigge gode tilbud slik at næringslivet får tak i den kompetansen de trenger.
Vi trodde vi hadde regulert mer enn nok arealer til boliger og næring. Nå må vi rullere kommuneplanen på nytt etter bare to år. Store, urbane boområder er under bygging, eksempelvis Arendals Fossekompanis prosjekt «Bryggebyen» med 700 nye sjønære leiligheter. Forhåpentligvis kommer finansieringen på plass slik at etterlengtede prosjekter som gjenåpning av kanaler i Sentrum og restaurering og utbygging av badeholmen Knubben blir realisert. Vi har forsøkt å i flere tiår. Nå har Snøhetta lagt frem nye tegninger av begge prosjektene, og tunge næringslivsaktører er med på lagene. En 280 meter lang kanal tvers gjennom Sentrum og en ny badeholme midt i Galtesund, med restaurant, vitensenter og teaterscene, vil gjøre Arendal til både Nordens Venezia og Nordens Dubai. Stormannsgalskap? Kanskje det, men hva så!
Videre har vi en svært ambisiøs havn som har hatt en eventyrlig vekst etter at virksomheten ble flyttet bort fra Sentrum og til Eydehavn i 2008. Etablering av batterifabrikk, ammoniakkfabrikk og biozinfabrikk i Åmli, krever at det investeres ytterligere 300 millioner de kommende årene. I tillegg kommer nye tilførselsveier. Havneforetaket driver også en stadig utvidende og nytenkende gjestehavn som gang på gang nevnes som en av de beste i landet. Båtfolket velger Arendal. Det skjer også andre spennende ting på reiselivsfronten. Det siste året har vi fått to nye hoteller i byen, og på både Hove og Tyholmen har etablert restauranter og glamping med tilhørende friluftsaktiviteter. De samme aktørene var sentrale da NRK valgte å spille inn Mesternes mester her i byen.
Jeg pleier ofte å si at vi sørlendinger bør lære av Bergen. Brautende bergensere som ikke eier et snev av beskjedenhet på vegne av egen by, har utvilsomt en positiv kraft for utvikling av vestlandshovedstaden. Mine røtter er erke-arendalske og jeg er sørlending på min hals, men prøver å være så bergensk jeg bare klarer når jeg snakker om byen min. Så i all beskjedenhet, look to Arendal Eller enda bedre, flytt hit. Det er her det skjer!
